Verdenshandelen er i en overgangsfase, der globaliseringsæraen går mot slutten, og veksten i handelens andel av globalt BNP har stagnert. Geopolitiske omveltninger, fra Ukraina til Midtøsten, skaper økt fragmentering, mens «vennskapshandel» omdirigerer handel basert på allianser. Nye knutepunktland vokser frem og nye handelsruter etableres, men stormakter som USA og Kina er fortsatt dypt avhengige av hverandre. Globalisering reorganiseres for å tilpasses økende proteksjonisme.
Regionalisering av handelsstrømmer forsterkes av geopolitisk rivalisering
Globaliseringen har vært utsatt for mange kriser i det siste tiåret. Handelsbarrierer innført av ledere som Donald Trump har brutt tabuet om proteksjonisme, mens væpnede konflikter slik som krigene i Ukraina og Midtøsten forstyrrer tradisjonelle handelsruter. Trumps mulige gjeninntreden i Det hvite hus truer med å gjenopplive en fullskala handelskrig, særlig med Kina, med risiko for innføring av tollsatser på opptil 60 % for alle importerte varer.
Samtidig har tiltak som Inflation Reduction Act og Chips Act, som ble innført av Biden-administrasjonen, som mål å flytte hjem strategiske industrier. Dette for å begrense USAs avhengighet av Kina, samtidig som tollsatsene som ble innført i 2018, opprettholdes. Dette er et tegn på en generell trend blant stormaktene om å redusere deres gjensidige økonomiske avhengighet, noe som bidrar til økt fragmentering av de globale verdikjedene.
Samtidig avtar Kinas handel med USA , og den månedlige handelsstrømmen mellom de to gigantene har falt med 20 % siden toppen i 2021.
Utover det kinesisk-amerikanske forholdet, krymper handelen mellom geopolitiske blokker (den vestligorienterte blokken på den ene siden, og land som ikke fordømte Russlands invasjon av Ukraina på den andre) betydelig - mye kraftigere enn handelen mellom land innenfor hver av blokkene (se graf).
En verdenshandel som bøyer seg men ikke knekker
Til tross for disse omveltningene kollapser ikke verdenshandelen - den omorganiserer seg. Fremveksten av «koblingsland», tredjeland som fungerer som mellomledd mellom stormaktene, er et talende tegn. Land som Vietnam og Mexico er i ferd med å bli strategiske mellomledd som kaprer markedsandeler i de kinesisk-amerikanske forsyningskjedene.
I møte med europeiske sanksjoner har Russland tatt i bruk nye handelsruter, som Nordsjø-ruten, for å omdirigere oljeeksporten til Kina. Geopolitiske spenninger endrer dermed ikke bare destinasjonen for produktene, men også infrastrukturen som brukes til å transportere dem.
Denne tilpasningsdyktigheten i verdenshandelen kan sees i utviklingen av handelsruter. Historiske ruter som Suez-kanalen erstattes av alternative ruter som er mindre påvirket av regionale konflikter. Et annet eksempel er jernbanerutene som er bygget i forbindelse med Kinas «Belt and Road »-initiativ, som har som mål å knytte flere kinesiske byer sammen med europeiske økonomier. Disse jernbanene har også opplevd en eksplosiv trafikkøkning etter Houthi-angrepene i Rødehavet. Godsvolumene mellom Kina og EU økte med 66 % i løpet av første halvdel av 2024 etter to år med nedgang.
USA-Kina: frikobling kan bare gå så langt
Til tross for presset for frikobling er verdens økonomier fortsatt i høy grad gjensidig avhengige av hverandre. USA og Kina har interne strukturelle ubalanser som bare kan løses gjennom utenrikshandel.
Kina, som fortsatt er avhengig av eksport for å kompensere for utilstrekkelig innenlandsk etterspørsel, har fortsatt monopolposisjoner i visse kritiske sektorer som skipsbygging og containerproduksjon.
USA er, til tross for «vennskapshandel»-initiativer som tar sikte på å styrke handelsforbindelsene med allierte land, fortsatt avhengig av import, særlig av kinesiske varer, for å tilfredsstille det økende forbruket.
Verdenshandelens motstandskraft vil imidlertid bli satt på prøve i årene som kommer. En intensivering av handelskriger, slik enkelte amerikanske presidentkandidater har lovet, kombinert med en fortsatt opptrapping av globale konflikter kan føre til store forstyrrelser i de globale forsyningskjedene. Særlig gjelder dette gjennom strategiske innfallsporter som Hormuzstredet
