Overkapasitet i produksjonen er ikke et nytt fenomen i Kina, men denne gangen gjelder det et bredere spekter av produkter. Dette gjør det vanskeligere å kontrollere overkapasiteten, og underskuddet på hjemmemarkedet må dekkes opp på andre måter. Finn ut hvordan i vår analyse.
Overkapasitet er ikke noe nytt i Kina
Kina har lenge vært vant til en vekstmodell drevet av investeringer, noe som har vært sentralt for landets økonomiske vekst de siste tre tiårene. Men denne modellen gjør også økonomien sårbar for ubalanser mellom tilbud og etterspørsel, noe som har ført til gjentatte episoder med industriell overkapasitet. Dette kan spores tilbake til 1990-tallet, da raske markedsreformer førte til et overskudd av arbeidsintensive industrivarer. En nyere episode inntraff mellom 2014 og 2016, da den massive, investeringsbaserte stimulansen etter finanskrisen resulterte i en overflod av byggematerialer.
Selv om dette ikke er noe nytt, har ubalansene igjen blitt tydelige siden COVID-19-pandemien. Dette skyldes i stor grad produksjonsstimuli rettet mot å begrense sosial kontakt. Men etter hvert som økonomien har kommet seg ut av pandemien, har forbrukernes kjøpekraft ikke økt nok til å absorbere de økte produksjonsmengdene. Og i lys av den globale satsingen på grønn omstilling har Kinas overskudd av ren teknologi blitt et internasjonalt fokusområde, ettersom landets overkapasitet kan være nok til å doble eksporten av disse produktene.
Nåværende overkapasitet er mer omfattende
Ved første øyekast virker omfanget av overkapasiteten mindre alvorlig enn ved forrige store overkapasitetsperiode, målt ut fra kapasitetsutnyttelsen i industrien. Men problemet kan forverres dersom veksten i faste investeringer fortsetter å overgå veksten i produksjonen, noe som vil forsterke overkapasiteten, spesielt hvis innenlands etterspørsel ikke holder tritt. Samtidig er risikoen for overkapasitet ikke begrenset til enkelte sektorer; den er tydelig både innenfor forbruksvarer, byggematerialer samt maskineri og transportutstyr.
Å styrke hjemmemarkedet for å absorbere overkapasitet tar tid
Myndighetene har iverksatt tiltak for å begrense kapasitetsutvidelser gjennom oppgradering av industrien, samtidig som etterspørselen stimuleres for å kunne absorbere overskuddet. For eksempel har man innført høyere kvalitetskrav til produksjonen av litium-ion-batterier, solenergi og sementklinker. Men det er usannsynlig at lignende krav vil bli innført på tvers av alle sektorer, ettersom dette også kan påvirke økonomisk vekst på kort sikt.
En mer bærekraftig løsning er å stimulere etterspørselen. I det siste har det blitt lagt større vekt på å subsidiere forbruk av varer og tjenester fremfor investering i bygging og infrastruktur. Men med forbrukertilliten på historisk lave nivåer, kan ikke økonomien utelukkende stole på innenlands etterspørsel for å løse overkapasitetsproblemet. Et slikt scenario vil øke risikoen for deflasjon, redusere bedrifters lønnsomhet og hindre videre vekst.
Tiden for lett tilgang til eksportmarkeder kan være forbi
Historisk sett har eksport bidratt til å dekke opp for manglende innenlandsk etterspørsel. Men de gode tidene med frihandel, som har vært avgjørende for Kinas velstand, ser ut til å være på vei ut etter hvert som handelshindringer vokser. Sannsynligvis også i et enda raskere tempo under en ny Trump-regjering. Til tross for Kinas forsøk på å styrke båndene til det globale sør, har mange fremvoksende nasjoner også reist handelshindringer for å beskytte sine egne jobber og produsenter. Indonesia vurderer for eksempel å innføre tollsatser på opptil 200 % på enkelte grunnleggende industrivarer importert fra Kina.
Økt utenlandsinvestering for å oppnå vinn-vinn-resultater
Den økende handelsfriksjonen kan føre til at kinesiske selskaper investerer direkte i mottakerland for å omgå slike hindringer. Dette tiltaket kan være velkomment hos enkelte handelspartnere, ettersom direkte investeringer kan skape arbeidsplasser og bringe ny teknologi, samtidig som det øker eksporten av kinesiske halvfabrikata.
I årene 2022-2023 har ASEAN1-landene vært hovedmålet for kinesiske investeringer, mens Ungarn er den største mottakeren i Europa med 4,5 % av kinesiske direkteinvesteringer (FDI). Likevel møter kinesiske investeringer stadig strengere kontroll i utviklede land, særlig av hensyn til nasjonal sikkerhet. I Europa har denne kontrollen blitt mer intensiv, men enkelte land som Ungarn, Polen og Italia fortsetter å ønske slike investeringer velkommen, særlig innenfor el-bil sektoren.
> Les mer; last ned hele analysen (pdf 2MB)
1 Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN) består av 10 medlemsland. Sammenslutningen ble opprettet av Indonesia, Malaysia, Singapore, Thailand og Filippinene i 1967, og ble utvidet med Brunei (1984), Vietnam (1995), Laos og Burma (1997) og til slutt Kambodsja (1999).
